Stenger du alle følelsene dine inne? Det kan skape langt større problemer enn om du kan velge å si ifra i ny og ne
Per og Kari oppfatter seg som typisk norske, den ene fra by og den andre fra bygd. De møttes på et utested i studietiden, og nå har de tre voksne barn. Ingen av de fem i denne kjernefamilien har hørt egne foreldre krangle. Følelsesutbrudd er langt utenfor normen. Alle holdt seg til det råd om emosjonshåndtering man finner på britiske tekopper: Keep calm and carry on. Barn som vokser opp i slike familier, merker naturligvis at foreldrene kan bli redde eller sinte, men de erfarer også at det ikke er tillatt, eller ihvertfall helt utenfor normalen, å vise disse følelsene. Samtidig kan det være vanskelig å skjule redsel og sinne. Man skvetter unna en orm på stien og får høy puls av det, man blir kanskje sint i bevegelsene om lapskausen går i gulvet. Kanskje tillater man seg et kort utrop, men det å skulle snakke om hva som skjedde, er uaktuelt.
Tradisjonelt sett er den eneste følelsen det har vært lov til å vise offentlig i kongeriket, glede over at Norge vinner gull. Da kan man juble en kort stund, kanskje se seg om i rommet og smile til hverandre, men i hverdagen må den som viser andre følelser enn glede forbundet med idrett, ta på seg allværsjakken, gå seg en tur til nærmeste topp og komme tilbake når hen er blitt snill igjen.
Per og Kari har havnet i krise fordi de ikke greier å snakke om annet enn praktiske ting. De har aldri greid å snakke om hva som sårer og hva som irriterer i hverdagen. De har fremdeles lidenskap for hverandre og derfor har de holdt ut lenge, men nå er trykkokeren i ferd med å sprenges. Hver lille irritasjon i hverdagen føles som en avvisning. Akkumulert er det tusenvis av opplevde avvisninger. Jeg sier opplevde fordi de ikke har noe bevisst ønske om å støte partneren fra seg, det bare blir sånn at begge stadig må forsvare seg mot den andres anklager.
Barnet som ikke får vise følelser, lærer heller ikke å snakke om dem, og når du ikke lærer å snakke om følelser, hvordan skal du da lære å organisere og regulere dem på en hensiktsmessig måte? Pers og Karis foreldre hadde ikke lært det, og følgelig har de ført samme følelsesfilosofi videre til sine barn: Lat som ingenting og gå videre som om ingenting har skjedd.
Enten jeg jobber med ledere eller med par, må jeg bruke mye tid på å hjelpe folk i gang med å forholde seg til egne og andres følelser. Følelser har også helt tydelige fysiologiske uttrykk i kroppen – de finnes, og de har en funksjon. Det virker dårlig å undertrykke dem, særlig når de blir sterke og negative. Dette fører, både hjemme og på jobb, til friksjon som kunne vært unngått om vi hadde hatt en kultur hvor det ikke var tabubelagt å snakke om negative følelser. Slik det er nå, ender mange med å måtte hente inn profesjonell hjelp når en ledergruppe eller et par blir overveldet av sin egen manglende trening i å forholde seg til negative følelser.
Den norske psykologen Jon Monsen har utviklet et såkalt affektbevissthetsintervju. Det innebærer at man skal ta for seg én og én følelse og intervjue hverandre om hvordan man kan bruke tanker og handlinger til å regulere den til å bli mer eller mindre intens.
Per forteller om en gang han ble sjalu fordi han trodde Kari flørtet med en annen mann. Kari spør hva han kunne tenkt eller gjort for å gjøre følelsen enda sterkere. Jo, da kunne han tenkt at Kari var i ferd med å forlate ham, og han kunne dratt av gårde i protest og badet i sterk sjalusi resten av kvelden. Så spør hun hva han kunne ha gjort for å redusere sjalusien. Han kunne tenkt at det bare var en vanlig, høflig og hyggelig samtale, og han kunne gått bort til dem og enten blitt med i samtalen, eller fått med seg Kari ut på dansegulvet. Hvorfor i allverden gjorde du ikke det, lurer Kari det ville jo vært den enkleste sak i verden?
Kari og Per opplever seg som typisk norske. Selv om det sakte blir mer lov til å snakke om og vise følelser offentlig, kan det ta en stund før dette blir like vanlig som at Norge vinner gull i skisporet. Tabloidpressen kårer hvem som er mest velkledd. Kanskje de også kunne kåret hvem som er best til å vise følelser offentlig? På den måten ville det kanskje blitt lettere for foreldre å snakke med barna sine om å organisere og regulere det som skjer inni dem?
Publisert i Dagbladet Magasinet 27. mars 2021
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Dårlig kommunikasjon, Kranglemønstre, Vise følelser, Affektbevissthet