At barna skal greie seg selv, er en klassisk skandinavisk oppdragelsesstil. Den kan være vond for en liten kropp
Det er første skoledag og Tore (6) er redd. Han er redd for de store guttene, han er redd for de andre barna i klassen fordi han ikke kjenner noen av dem, jo, han kjenner Trine, men hun står sammen med de andre jentene, og han kan ikke akkurat gå bort og være med dem. Han søker med blikket etter et vennlig ansikt, men i all sin redsel ser han litt morsk ut, og ingen smiler tilbake til et morskt tryne.
Alle mennesker er formet av barndommen. Tidlige tilknytningspersoner er svært viktige for hvordan vi forholder oss til verden – resten av livet. Det lille barnets eneste oppgave er å sørge for at det finnes minst én omsorgsperson som passer på, gir det mat og beskytter det mot farer. Det lille barnet søker overlevelse og trygghet. Etter hvert som barnet vokser, prøver det ut mange strategier for å få maksimal trygghet. Lille Tores største ønske som baby og småbarn, uten at han kunne sette ord på det selv, var at foreldrene hans kunne være en trygg base for at han skulle utforske verden. Han trengte at de frydet seg over ham, hjalp ham og hadde det gøy med ham. Han trengte at de var en sikker havn han kunne søke tilbake til – at de kunne ta imot ham når han søkte dem, at han kunne sitte på fanget og få trøst, være nær, og ikke minst trengte han hjelp til å sette ord på og organisere følelsene sine.
Tores foreldre måtte stort sett greie seg selv da de vokste opp. Moren er fra en praktisk orientert vestlandsfamilie som har som varemerke at det skal gå minst femten minutter før de kan besvare selv enkle spørsmål. Hvis Tore klokken ett spør hva de skal ha til middag, kommer aldri svaret før kvart over. Faren er fra en kjøpmannsfamilie hvor handling verdsettes foran ord. Der setter de sin ære i å jobbe fra tidlig morgen til sen kveld. Ingen setter seg ned for å snakke sammen eller lese en bok.
I barndommen eksperimenterer alle barn med hva de må gjøre for å få mest mulig trygghet i tilværelsen. Hvis de får lov til å være tett på og helt nær foreldrene, gjør de naturligvis det. Hvis de, som Tore, blir føyset unna hver gang de trenger noe, må de finne på noe annet. Tore har funnet to måter: Den ene har vært å gjøre seg usynlig og uhørlig. Da tolererer de at han er i nærheten. Han må aldri be om noe, da får han vite at det kan han ordne selv. Den andre har vært å bli flink til å hjelpe til med ting, da har han av og til fått en klapp på skulderen.
Slik har begge Tores foreldre også hatt det. De kunne aldri flagge noen behov, heller ikke da de var små – det var både uhørt og skammelig. Denne typen mønster kan bli liggende som en slags mal, en arvesynd som kan gå gjennom familier i generasjoner. Noen er så våkne at de blir i stand til å bryte dårlige mønstre, men mange er blitt såpass vant til dem, blinde for dem, at de fører dem videre til neste generasjon uten spørsmål, kanskje uten engang å vite om det.
Barn i familier som ikke har for vane å uttrykke emosjonelle behov, finner ofte ut at de må være flinke for å sikre seg omsorg fra foreldrene. De må gjøre det bra på skolen, på idrettsbanen. I det minste må de sørge for ikke å være til bry; de må greie seg selv. Nåde dem om de begynner å klenge og mase. Dette er en klassisk skandinavisk måte å forholde seg til barn på.
Mennesker som har vokst opp med en såkalt avvisende tilknytningsstil, kan være så uvant med å flagge egne behov at de ikke engang greier å be noen om et glass vann. De er vant til at svaret er: Du har to armer og to ben, hvorfor kan du ikke hente vannet ditt selv? Og når det er vanskelig å si fra om at man er tørst, er det ganske uaktuelt å si fra om andre, mer komplekse behov.
Det var utenkelig for Tore å fortelle noen at han gruet seg til første skoledag på den nye, store skolen. Om han hadde turt å si fra foreldrene, ville deres beste råd ha vært: Ta deg sammen, Tore.
Det Tore trenger før første skoledag, er å få sitte på fanget og høre at det er helt vanlig å føle seg usikker, helt vanlig å føle seg alene når man ikke kjenner noen, at det kanskje kunne være fint å smile og lytte og være forsiktig nysgjerrig på de andre barna. Det skal ikke så mye til. Kanskje det er du som skal bidra til at en liten tass får en god skolestart?
Publisert i Dagbladet Magasinet 7. august 2021
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Dårlig kommunikasjon, Kranglemønstre, Barndom, Barndommens normalitet