Utveien kan være nærmere enn du tror hvis du husker å være et velgende menneske.
Truls er stengt inne på cellekontoret sitt og føler at han har mistet all kontroll over livet. Han har lagt seg ned på gulvet og ser mismodig i veggen. Sjefen er forsåvidt en bra mann. Sist de hadde med hverandre å gjøre, hadde sjefen bedt ham ta plass og gitt ham god mat, men deretter hadde han ledet ham inn på dette cellekontoret. I nabokontoret sitter en som er mørkhåret. Kontorene er like, den eneste forskjellen er at naboen har et slags håndtak på veggen. Til å begynne med syntes Truls kontoret var helt ok. Han hadde det han trengte. Etter hvert begynte merkelige ting å skje. Han fikk smerter under føttene og i hele kroppen, og uansett hva han gjorde, greide han ikke å få det til å slutte, før det plutselig sluttet av seg selv og han ble liggende, svett og redd, og prøvde å komme til hektene igjen.
Til å begynne med forsøkte han å komme seg ut, men døren var låst, og nå har Truls gitt opp. Når smerten kommer neste gang, bare lukker han øynene og lar det skje. Det er et mareritt som ikke går over. Det ser ut som om han mørkhårede i nabokontoret opplever det samme, men han later ikke til å ha gitt opp på samme måte. Han skvetter til når det vonde begynner, men ser likevel ut til å tåle det bedre enn Truls, han holder på med sitt og tar noe å drikke som om ingenting uvanlig foregår.
Truls og naboen er labrador retrievere. De er utsatt for eksperimenter som gjorde at Martin Seligman kunne lansere et nytt begrep innen psykologien: lært hjelpeløshet. Cellekontorene er bur med felles metallgulv som det fra tid til annen blir sendt strøm gjennom. Håndtaket på veggen hos naboen kutter strømmen. Til å begynne med er naboen like frustrert som Truls, han klynker av smerte og prøver å komme seg ut, men så kommer han borti håndtaket på veggen og finner ut at når han dytter på det, forsvinner smerten. Det krever noen forsøk, men når han først har fått det til, lysner humøret hans betraktelig. Hver gang strømmen blir skrudd på, hopper han bort til håndtaket og skrur den av. Begge blir utsatt for samme mengde strøm og smerte. Forskjellen er at naboen oppdager at han har kontroll over situasjonen, han kan gjøre noe som hjelper. Truls kan ikke gjøre noe.
I neste fase blir de satt i to andre bur som er helt like. Ingen av dem har håndtak, men veggene er så lave at det er mulig å hoppe over dem og komme seg ut. Når strømmen blir satt på, leter naboen først etter et håndtak, men når han ikke finner det, finner han en annen løsning: Han bare hopper over veggen, rister litt på seg og er like fornøyd. Truls, derimot, har lært at han ikke kan påvirke situasjonen, og blir liggende, deprimert og i smerte. Han har mistet sin mestringstro, han tror at han ikke har noen valgmuligheter, han er blitt et offer. Forskjellen er altså at Truls har erfart at ingenting han gjør, hjelper, mens naboen har erfart at han kan velge å gjøre noe, og den som kan velge, blir ikke fanget i en offerrolle.
Jeg har erfart at mange par har prøvd å gjøre alt de kan for å få en bedre hverdag sammen, men de får det ikke til, og de finner ikke flere verktøy i verktøykassen sin. Derfor resignerer de og mister håpet. De oppfører seg som ofre som til slutt ikke orker noe annet enn å skille lag.
For den som leter finnes en velutviklet verktøykasse for mennesker i denne situasjonen, men på skolen lærer man lite om slikt, og hjemme var det ofte mangel på gode rollemodeller. Det skal ikke så mye til for å lære seg noen nye måter å snakke sammen på. Det er ikke slik at all kommunikasjon om relasjoner må være såkalte tunge samtaler som ender med anklager og beskyldninger. Hvis man bare begynner med å lære seg noen helt enkle begreper for å snakke om individuelle forskjeller, for eksempel om personlighet, er mye gjort. De som øver på dette, fanges sjeldnere i de smertefulle, automatiserte mønstrene som det er så lett å havne i.
De fleste par kan enes om at de ønsker å ha det bra sammen. Neste gang strømmen skrus på, se om du kan få med deg partneren din på noe annet. Kanskje greier dere sammen å hoppe over veggen og ut i sensommeren!
Publisert i Dagbladet Magasinet 8. august 2020
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Kranglemønstre, Dårlig kommunikasjon,