Noen ulikheter er det vanskelig å gjøre noe med. Men det finnes veier til kompromisser man kan leve med
Noen forskjeller mellom mennesker er vanskelig å gjøre noe med. Det er nesten umulig å få folk til å endre personlighet, spørsmålet er om det kan være mulig å få dem til å oppføre seg på tvers av sin personlighet – hvis det er viktig for partneren.
Kine og Per er hos meg fordi de har det de kaller kommunikasjonsproblemer. Nesten uansett hva de sier, så misforstår de hverandre. Kine lurer hele tiden på hva som skjer med Per – hva han tenker og føler. Hun følger med på hva han sier og gjør og de har vært sammen i noen år så hun begynner jo å kjenne ham.
Problemet er at hennes assosiasjoner blir umulige å følge for Per. Hennes hode spinner på en annen måte enn hans. Han må finne ut hva som er relevante fakta og så må han analysere seg frem til argumenter som leder til en konklusjon. Hun genererer hypoteser i ett sett – for hver nye tanke hun får, dukker det opp fem nye muligheter. Det betyr at han, når de skal snakke sammen, forventer seg en assosiasjonsrekke som raskt blir uforståelig for ham og hans måte å møte dette på, er å ha tenkt ut en god konklusjon på forhånd og insistere ganske hardt på den. Det er jo likevel umulig å forstå hennes tankesprang. Dette er ekstremt frustrerende for Kine som føler seg overkjørt og uhørt. For Kine hadde det vært deilig å få lov til å kaste ball og tenke høyt sammen, men det går ikke med Per, og det går ikke med Kine heller. Når de skal diskutere noe, ser det ut som om de begge går i skyttergravene og skal beskytte sin måte å snakke på – sin måte å tenke på.
Kine lurer på om de skulle få et barn til? Det er flere fine ting ved det: Johan ønsker seg en lillesøster eller -bror, det å være enebarn er ikke så lett når foreldrene blir gamle, det kan passe fint nå fordi Kines bestevenninne også planlegger barn. Kanskje de kunne flytte til samme nabolag som bestevenninnen, det ville passe godt nå, før det blir skolestart for Johan, da kunne Kine og bestevenninnen trille sammen og, forresten, da kunne Per blitt bedre kjent med Jon. Per har jo sagt at bestevenninnens mann, Jon, er en hyggelig kar.
I Kines hode er dette hyggelige muligheter hun gjerne vil høre Pers mening om, men når Per hører Kine snakke, hører han at hun allerede har bestemt alt og at han bare har å adlyde. Det nekter han! Og hvordan kan Kine bare bestemme at de skal ha et barn til og flytte til et annet nabolag? Det er ydmykende og opprørende!
Hvis denne diskusjonen hadde foregått hjemme hos dem, hadde Per reist seg og gått, men siden de er på mitt kontor, må han besinne seg. Jeg lurer på om det kunne vært mulig for ham å se på Kines forslag som nettopp det, forslag og ikke konklusjoner? Han fnyser, for en latterlig tanke. Kine har allerede bestemt seg, så da blir det slik, og om han har noen motargumenter, kommer Kine bare med hundre argumenter til som kanskje ikke har noe med saken å gjøre en gang.
Kine og Per forholder seg helt ulikt til verden og dette er en forskjell som kommer til å vare livet ut. Derfor må de finne ut hvordan de kan benevne og nærme seg denne forskjellen uten å havne i krangel. Kines hode er mer assosiativt, hun tenker mange tanker på én gang og hver av disse tankene kan avføde flere. Hun liker å snakke om muligheter og alternativer – hun må skravle seg til klarhet. Pers hode virker mer serielt, han må ta én tanke av gangen og analysere seg frem til om den er fornuftig eller ikke før han kan begynne på neste tanke – han må gruble seg til klarhet.
Jeg prøver å få dem til å sette ord på denne forskjellen slik at de kan nærme seg den med respekt og toleranse. Per mener Kines tanker er som en gryte spaghetti. Om du tar tak i ett spaghettistrå og følger det gjennom virvaret, ligger det inntil hundre andre spaghettistrå og du vet aldri hvor det ender. Kine er med på det og mener Pers tanker er som en stabel pannekaker, han må bli ferdig med én før han kan ta den neste.
Bare det å ha satt ord på en slik forskjell, kan gjøre det lettere å navigere. Neste gang Per føler seg overkjørt av Kines assosiasjoner, kan han nevne spaghettigryten og hun kan minne ham på at hvert spaghettistrå er et forslag, i motsetning til hans pannekaker som er konklusjoner.
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Publisert i Dagbladet Magasinet 23. april. 2022
Kategorier: Personlighet, Faktor I, Utadvendthet, Faktor III, Kontroll, Kommunikasjon, Verktøy