Er det å undertrykke egne behov snilt, slemt – eller feigt?
Arvid har fått i hjemmelekse å være modig. Han skal oppsøke stadig nye situasjoner hvor han er sikker på å bli avvist, slik at han erfarer på kroppen at en avvisning ikke betyr slutten på det hele. Frykten for avvisning er blitt så altoverskyggende i livet hans at den påvirker hverdagen, både på jobb og hjemme.
Jeg spør hva som skjer med ham når han føler seg avvist av kona eller sjefen. Er det samme reaksjon? Ja, han kjenner det som om han får en knyttneve i magen og mister pusten, og den følelsen kan vare i et døgn eller to. Han blir gående i uro og gjør hva som helst for å slippe ytterligere avvisning. I den perioden er det lettest for ham å holde en viss avstand, og det gjør han ved å være travlere enn vanlig. På jobben legger han inn en kjøredag og besøker andre avdelinger i landsdelen. Hjemme tar han i ekstra med husarbeid og slike ting som han vet at kona liker.
Når jeg spør hva han gjorde som liten for å få oppmerksomhet fra mor og far, tar han foreldrene i forsvar, selv om jeg ikke har sagt noe kritisk. Farfar var hard på flaska og morfar var til sjøs, både far og mor har hatt sitt å stri med, foreldrene kom fra små kår og måtte jobbe mye for å få endene til å møtes, de hadde ikke kapasitet til å følge opp Arvid.
Når jeg lurer på hva han gjør for å få oppmerksomhet fra kona, går han også rett i forsvar. Hun er en praktisk dame fra en vestlandsbygd med beinhard, protestantisk arbeidsetikk, hun er en god mor, hun passer på sine foreldre og søsken, hun tar på seg ekstra ansvar på jobben og holder den lokale idrettsforeningen i gang i tillegg til å arrangere foreldrefestene i nabolaget.
Jeg lurer på om han legger merke til at han går i forsvar. Han gjør det samme med kona som han gjør med foreldrene sine: Unnskylder dem med en energi som om han skulle vært president og ropt “Fake news” når han ble tatt på fersken. Hvor kommer denne energien fra? Den står i sterk kontrast til hans blå stemningsleie. Arvid greier ikke svare.
Han beskriver seg som snill. Han plager ikke andre, han gjør det han kan hjemme og på jobb, han mener det ville vært slemt av ham å kreve at noen skulle ivareta hans behov, han greier seg selv.
Arvid nekter å være med på at det å greie seg selv er noe annet enn en bra ting, at det er snilt å ikke være en byrde for andre. Han må røskes i. Jeg spør om han kan se at snillhet også kan være en maktstrategi, som innebærer at den andre blir slem eller skyldig, at hans snillhet også kan være et martyrium, at han går inn i en offerrolle for å unngå det han frykter: avvisning. Hva om både sjefen og kona vil ham vel? Hva om de ville synes det var fint å kunne tilfredsstille hans behov for synlighet? Nei, Arvid er ikke helt med på at snillhet kan være makt. Men hva om hans snillhet også kan kalles feighet? At det også kan kalles feigt å skygge unna risikoen forbundet med å flagge egne behov, å gjøre det umulig for andre å være snill tilbake?
Arvid blir synlig irritert av dette, han vil ikke kalles feig. Han har vært modig og oppsøkt situasjoner hvor han blir avvist. Han mener det er modig og ikke feigt å undertrykke egne behov. Mon det. Han har erfart på kroppen en rekke ganger at det ikke var livsfarlig å bli avvist av fremmede, men hva med dem som betyr noe: foreldre, kone, barn, sjef? Jeg gir ham i oppgave å:
a. Lære seg ordene for hva som er vanlige behov
b. Legge merke til hvilke behov han selv har
c. Sette ord på dem overfor sine nære
Etter mye trening har Arvid lært seg til å være på vakt hver gang han tror han er snill. Han må ofte tilbake til start og si «Det hadde vært fint for meg hvis du …».
Sjefen opplever ham som tydeligere og bedre til å kommunisere, derfor har han fått opprykk. Kona hans synes det er bra å få vite mer om hva som foregår i Arvid og hun er helt med på å lære hva de kan gjøre annerledes for å være gode mot hverandre. Hun har forstått at hun er ganske lik sin mann – hun synes også det er vanskelig å gjenkjenne egne behov. Nå er det hun som har bestilt time.
Publisert i Dagbladet Magasinet: 18. juli 2020
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Dårlig kommunikasjon, Kranglemønstre, Barndom, Avvisning