Er det trygt nå? PTSD for dem rundt

Å leve med posttraumatisk stressyndrom er tyngst for den det gjelder, men det krever mye av menneskene rundt også

Trine og Truls beskriver hvordan de møttes og ble kjærester på en bar i Spania. Året før hadde Trine bare såvidt overlevd en bilulykke hvor hun mistet to venner og ble liggende lenge på sykehus. De første par årene de var sammen, lot hun seg ikke merke mye med det. Hun gikk på jobb og var like aktiv som før. Hun var mye sliten og sov litt dårlig, men i det store og hele gikk det bra, helt til hun opplevde å være bare et sekund unna frontkollisjon med en BMW. Da kom traumet tilbake.

Hun begynte å få mareritt: Den samme drømmen om å bli forfulgt og ikke komme seg unna. Hun våknet svettevåt og måtte skifte sengetøy. Tidligere hadde hun ikke vært særlig plaget av ting som kunne minne om ulykken, men nå virket det som om hun assosierte alt det hun så rundt seg med den vonde hendelsen. En plutselig lyd, en lukt, synet av en bygning, et blikk, alt kunne få henne til å skvette til og bli redd. Omgivelser hun før hadde følt seg trygg i, kunne nå virke truende. Det må være noe galt med meg, begynte Trine å tenke, jeg er håpløs i alle sammenhenger, har alltid vært det og det kommer antagelig ikke til å endre seg. Hun fikk vanskeligere for å stole på kollegene sine, og hun begynte å trippelsjekke kvitteringer. Treningen og vinklubben ble et ork å skulle forholde seg til. Hun ble irritabel og ville helst være alene. Da hun skjelte ut Truls i tre kvarter for å ha kjøpt feil type tørkerull, skjønte han at de kanskje trengte hjelp.

Det å leve med posttraumatisk stressyndrom (PTSD) er tyngst for den det gjelder, men det krever mye av menneskene rundt også. Truls forklarer Trine hvordan han har opplevd hennes tiltagende uro, og får tårer i øynene når han snakker om hvor vondt det er ikke å kunne gjøre noe for henne. Han greier ikke å hjelpe – han kjenner seg ubrukelig. 

Forskere ved University of Southern California har utviklet en terapimetode som brukes på soldater med PTSD. De gjenskaper den traumatiserende hendelsen i en skreddersydd virtuell verden. Soldaten får på seg VR-briller og går gjennom hendelsen skritt for skritt mens terapeuten styrer hva som skjer. I en typisk time kan de greie å gå kronologisk gjennom hele den traumatiserende hendelsen et titalls ganger. Det viser seg at det skjer flere ting når soldaten må repetere traumet mange ganger. Det ene er at hun selv merker at hun overlever hver gang. Det andre er at hun i større grad greier å skjelne mellom de traumatiserende omgivelsene og hverdagens omgivelser. Det blir lettere å styre assosiasjonene. Det tredje er at hun etter hundre gjentagelser begynner å gå lei av å snakke om traumet. Det blir repetitivt og kjedelig – og det som er kjedelig, er sjelden assosiert med livsfare. Minnene skaper mindre uro når de er gjentatt til det kjedsommelige.

Vi har ikke noen virtuell verden Trine kan øve i, men vi går gjennom hendelsen sammen. Trine sitter med ansiktet i hendene og forteller hva som skjedde, hva hun hørte, så, luktet, tenkte, følte og gjorde. Når vi er ferdige, begynner vi fra starten igjen. Samme historie én gang til og enda en gang. Truls er en god lytter. Han er rolig og oppmerksom, avbryter ikke, kommer ikke med gode råd, er der når hun gråter, og følger hvert ord med vennlighet, ber henne si mer. 

Vi oppsummerer timen, og Trine sier at det var tungt, men at hun valgte å fortelle selv om det gjør vondt. Det fineste synes hun er at Truls er der, helt rolig og istand til å høre historien gang på gang. Han greier å ta imot alle hennes vonde følelser. Truls er på hennes lag. Han vil henne vel. Hun har skammet seg over de negative følelsene og har prøvd å undertrykke dem for ikke å plage Truls, og har i stedet havnet i trykkokerfella og skjelt ham ut for uvesentligheter som det med tørkerullene. Det er også viktig for Trine å bearbeide sorg og endre negative tankemønstre, men Truls´ oppgave i sommer er å få henne til å fortelle den samme historien hundre ganger. 

De skal tilbake til Spania, på fottur der pilgrimene gikk. Det er ennå tidlig å snakke om bilferie, men kanskje får hun repetert historien så ofte blant de spanske fjellene at det kan bli aktuelt?

Publisert i Dagbladet Magasinet 17. juli 2021
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Dårlig kommunikasjon, Kranglemønstre, Depresjon, PTSD, VR-terapi