Å oppleve at rettssystemet svikter er brutalt for en som har vokst opp med troen på at Norge er en rettferdig stat
Berit ble voldtatt av en bekjent på en fest. Siden det var langt hjem, skulle hun ligge over og hadde lagt seg da den bekjente kom inn og la seg i samme seng. Berit ba ham om å gå ut, men han holdt henne fast og sa at han hadde hatt lyst på henne hele kvelden. Hun sloss i mot, knuste en lampe mot ham og skrek etter hjelp, men ingen hørte dem. Etterpå tok Berit taxi til voldtektsmottaket og de fant spor etter både vold og sex. Ifølge voldtektsmannens forklaring hadde hun invitert ham inn og bedt ham om å være røff. Derfor hadde hun blåmerker og skrubbsår og han kloremerker. Berit anmeldte saken.
Den første tiden etter voldtekten greide hun ikke fungere normalt. Hun var sykemeldt i en uke og lå til sengs og gråt. Politiet tok seg god tid, og månedene gikk. Berits liv ble et vakum i de nesten to årene det tok før saken kom opp for retten. I løpet av denne tiden splittet hennes venner og kjente seg i to leire: de som trodde på henne, og de som ikke gjorde det. Det verste var at ikke mannen hennes trodde på henne. Han var en sjalu type og slet med tanken på at hun hadde ligget med en annen. Til slutt gikk han fra henne.
Hun fikk symptomer som minnet om PTSD: uro, angst og depresjon. I rettssaken ble hun heller ikke trodd. Voldtektsmannen gikk fri, og hun ble sittende med – ja, hva ble hun sittende med? Hun syntes det var urimelig å skulle skamme seg over å ha blitt voldtatt. Det nektet hun, men det var helt forferdelig ikke å bli trodd. Hennes ord veide ingenting. Voldtektsmannen kunne gå ut og ta en øl med vennene sine og fortelle historien på sin måte med hele rettsapparatet bak seg. Han ble frikjent, altså hadde hun bedt om det. Så kunne han komme med noen morsomme detaljer, og så ville alle le – av henne.
Nå er dette noen år siden. Berits liv ble fundamentalt endret. Hun mistet mannen sin og mange venner, hun mistet halvparten av barnas videre oppvekst, hun mistet jobben, hus og hjem, og hun mistet tryggheten hun hadde til at verdiene hun var oppvokst med, holdt stikk. Hun mistet troen på rettferdighet og norsk rettsvesen.
Institusjonelt svik (institutional betrayal) er en faktor som intensiverer og forstørrer sårene etter andre svik: Berit ble først forrådt av den bekjente som voldtok, deretter av de som ikke trodde henne, særlig mannen, politiet brukte altfor lang tid, men det at selve rettsvesenet sviktet henne, tok det litt tid å merke konsekvensene av. Til å begynne med, var faktisk ikke selve voldtekten det verste for Berit, men det at mannen hennes ikke trodde på henne. Først etter skilsmissen la hun merke til at hennes holdninger overfor det offentlige var forandret. Tidligere hadde hun betalt sin skatt med glede. Nå trippelsjekket hun skatteseddelen, betalte vaskehjelpen svart og trodde ikke på noe av det hun leste om avgjørelser i rettssystemet.
Det å oppleve at rettssystemet svikter er brutalt for en som har vokst opp med at Norge er en rettferdig stat. – Vi er heldige som får vokse opp her, hadde foreldrene hennes sagt, her hvor vi kan kalle politiet onkel og vite at alle er like for loven. Berits barnetro om et rettferdig samfunn var revet vekk, og dette gjorde at alle hennes øvrige tap kjentes ekstra vonde. Det kan gå an å tilgi individer. Ofte vet de ikke bedre, og de kan si unnskyld slik at man kan gå videre, men store systemers beslutninger legges det prestisje i på alle nivåer. Det er vanskeligere å tilgi en organisasjon som kan legge mange årsverk i å hevde egen rett og fortreffelighet.
En tilfeldig rettsavgjørelse gjorde at Berit mistet nesten alt. Nå satt hun igjen med smulene av sitt tidligere liv i tillegg til ydmykelsen over å ha tapt rettssaken og sorgen over at staten beskyttet skurken.
Denne effekten kan slå til der ansatte varsler om ukultur i egen organisasjon.
Det er et institusjonelt svik når organisasjonen glatter over og dysser ned eller mobber varslere til de slutter. Etterskadene ved slike svik kan vare livet ut for individer, og organisasjoner som ikke rydder opp mister litt etter litt tilliten hos befolkningen.
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i Parweb.no
Publisert i Dagbladet Magasinet 29. oktober 2022
Kategorier: PTSD, Depresjon, Svik