Hvis du kontinuerlig forventer å bli avvist, vil resignasjon og apati ofte følge hakk i hæl.
Arvid er mellomleder, men han orker ikke bidra med noe særlig på jobben lenger. Hver gang han foreslår noe, kommer sjefen med tre grunner til at det ikke kan gjøres. Derfor har han resignert og holder seg til arbeidsoppgaver som er helt rutinemessige. På hjemmebane er det det samme. Han orker ikke foreslå å ha folk på middag eller gjøre noe i helgen. Bare forventningen om at kona kommer til å avvise forslagene, gjør at han dropper å si noe.
Arvid bærer på en sorg han ikke har greid å sette ord på, en sorg han ikke har visst at det var lov, eller mulig, å ha, en sorg som har satt seg i kroppen hans som frykt for avvisning. Denne sorgen handler om barnets søken etter trygghet og betingelsesløs kjærlighet. Da han var liten, reagerte Arvid slik mange barn gjør når de ikke får oppmerksomhet fra foreldrene: Hva er galt med meg? Hvorfor er jeg ikke god nok? Hvordan kan jeg reparere meg selv slik at de viser kjærlighet? Han forlot egne følelser og behov og begynte å lete etter en fasade som kunne gjøre at foreldrene ble glad i ham igjen – som diplomat, skolelys, klovn, ugangskråke, tøffing. Slike fasader blir etter hvert en del av barnets identitet, og det kan kjennes risikabelt å bevege seg utenfor en slik fasade, siden det som er utenfor, er uakseptabelt. Arvids egne følelser og behov ligger utenfor i så stor grad at han ikke engang greier å sette ord på dem. Han har aldri fått lov, han har aldri visst at det var mulig, han har aldri hatt en rollemodell; alt han vet, er at det er skammelig å kreve noe for seg selv.
Arvid tror forsåvidt at foreldrene var og er glad i ham, de hadde bare ikke kapasitet til å vise ham det på den måten han trengte da han var liten. Nå finner han gode grunner for at de aldri kan tilfredsstille hans behov, og han forsvarer dem energisk. Hvis han hadde spurt foreldrene eller kona direkte om de kunne gitt ham det han lengtet etter, og de hadde avvist ham, ville han ha fått bevis på det han frykter mest av alt: At han ikke er verdt deres kjærlighet. I stedet lar han være å spørre, og sørger i stillhet uten engang helt å vite hva han sørger over. Derfor er han også ekstra var; frykten for avvisning er blitt generalisert.
Jeg spør hvordan han pleier å formidle sine behov i dag, men han bytter tema og forteller om en fin telttur foreldrene tok ham med på da han var åtte. Han finner det ekstremt ubehagelig å si noe som helst om hva han selv har behov for. Det å si ja takk til en kopp kaffe er så langt han kan strekke seg. Han har avfunnet seg med at hans behov ikke når opp i konkurransen, og blir stille og blank i øynene når jeg spør hvordan det ville ha vært å føle seg synlig.
Mange av dem jeg snakker med, har ikke engang lært seg å legge merke til egne behov eller egne følelser. Da er det heller ikke så rart at de ikke greier å sette ord på dem; hele regnbuen av behov og følelser blir rett og slett plassert i én stor skuff merket med: «Uro og ubehag – hold avstand.»
Følelsen av å bli avvist som voksen kan ofte forveksles med skrekken for å bli avvist, og kanskje dermed forlatt, av egen mor og far. Alle kan forstå at det er livstruende for et lite barn å bli forlatt i skogen, det er helt logisk. Rester av denne barnlige angsten kan bidra til å forklare hvorfor mange voksne reagerer sterkt på avvisning. Hvorfor er det skummelt å ta kontakt med en ukjent person? Hvorfor er det så ubehagelig å be om noe på egne vegne? Hvorfor kvier jeg meg på nesten samme måte før jeg skal foreslå noe for både kona og sjefen? Dette handler om mønstre som kan gripe negativt inn hjemme og på jobb, men alt som skal til for å komme ut av det, kan ofte være å få satt noen ord på det, og å tørrtrene litt utenfor de farligste områdene.
Jeg får med meg Arvid på å undersøke hva som skjer med ham. Han får i hjemmelekse å trene på å bli avvist – å venne seg til at det ikke betyr slutten. Jeg ber ham om å lage seg et treningsregime og hente inspirasjon på nettet med søkeordene “100 rejections”.
Å endre automatisert oppførsel krever språkopplæring, mot og trening.
Publisert i Dagbladet Magasinet: 27. juni 2020
Psykolog og parterapeut Andreas Løes Narum i parweb.no
Kategorier: Relasjonstips, Dårlig kommunikasjon, Kranglemønstre, Tilknytning, Avvisning, Barndom